Oslo-erklæringen om HIV kriminalisering

Oslo-erklæringen om HIV kriminalisering

Utarbeidet av det internasjonale sivile samfunn i Oslo, Norge. Den 13. februar 2012.

(Fritt oversatt og forkortet av Louis Gay)


1. En voksende mengde bevis tyder på at kriminalisering av å ikke informere om sin HIV-status, potensiell eksponering og utilsiktet overføring gjør mer skade enn godt i form av
innvirkningen på folkehelsen og menneskerettigheter.


2. Et bedre alternativ til bruk av strafferetten er tiltak som skaper et miljø som får mennesker til å oppsøke testing, støtte og tidlig behandling, og for å trygt velge å avsløre HIV-status sin.


3. Selv om det kan være en begrenset rolle for strafferetten i sjeldne tilfeller der folk overfører HIV med ondsinnet hensikt, foretrekker vi å se mennesker som lever med HIV støttet og ivaretatt fra diagnosetidspunktet, slik at selv disse sjeldne tilfellene kan forebygges. Dette krever en ikke-straffende, ikke-kriminaliserende HIV forebyggende tilnærming innenfor samfunnet, der kompetanse om, og forståelse av, HIV spørsmålet er et fundament.


4. Eksisterende HIV-spesifikke kriminelle lover bør oppheves, i tråd med UNAIDS tilrådning. Dersom, etter en grundig evidensbasert nasjonal gjennomgang, HIV-relaterte tiltaler fortsatt anses å være nødvendig skal de baseres på prinsippene om
proporsjonalitet, forutsigbarhet, hensikt, kausalitet og ikke-diskriminering, informert av mest mulig oppdatert HIV-relatert vitenskap og medisinsk kunnskap, skade-basert, heller enn risiko-for-skade basert, og være i samsvar med både offentlige helsemål og internasjonale menneskerettigheter.


5. Hvor generelle lover kan brukes, eller blir brukt for HIV-relaterte tiltaler, bør det presiseres og avklares hvilke rettigheter og plikter, som under loven, gjelder for mennesker som lever med HIV, ideelt sett gjennom retningslinjer for påtalemyndighet og politi, produsert i samråd med alle sentrale aktører, for å sikre at politiets etterforskning er hensiktsmessig og for å sikre at HIV-smittede har tilstrekkelig tilgang til rettferdig behandling.



Vi ber respektfullt departementene for helse og justis og andre relevante beslutningstakere og rettssystemets aktører om å ta hensyn til følgende i hensynet om hvorvidt de skal bruke eller ikke bruke strafferetten i HIV-relaterte saker:



6. HIV-epidemien er drevet av udiagnostiserte HIV-infeksjoner, ikke av folk som kjenner sin HIV-positive status. Ubeskyttet sex omfatter mange mulige eventualiteter -positive og negative- inkludert risikoen for å få seksuelt overførbare infeksjoner som HIV. På grunn av det høye antallet udiagnostiserte infeksjoner, kan det å stole på informasjonsplikt for å beskytte seg selv -og å straffeforfølge mennesker for ikke å informere- føre til en falsk opplevelse av trygghet.


7. HIV er bare en av mange seksuelt overførbare eller smittsomme sykdommer som kan forårsake langsiktig skade. Det å peke ut HIV med spesielle lover eller straffeforfølgelse bare ytterligere stigmatiserer mennesker som lever med og er berørt av HIV. HIV-relatert stigma er den største barrieren for testing, behandlingsoppstart, informasjonsansvar og et lands suksess i å "få null nye infeksjoner, AIDS-relaterte dødsfall og null diskriminering".


8. Kriminelle lover endrer ikke atferd forankret i komplekse samfunnsspørsmål, spesielt atferd som er basert på uønsket eller påvirket HIV-relatert stigma. Slik atferd endres gjennom rådgivning og støtte til mennesker som lever med HIV som har som mål å oppnå bedre helse og verdighet.


9. Verken rettssystemet eller media er for tiden godt rustet til å takle HIV-relaterte kriminalsaker. Relevante myndigheter bør sørge for tilstrekkelig HIV-relatert opplæring for politi, påtalemyndighet, forsvarsadvokater, dommere, juryer og media.


10. Når en persons HIV-status er blitt ufrivillig avslørt i media, vil den alltid være
tilgjengelig gjennom et Internett-søk. Folk anklaget for HIV-relaterte “forbrytelser” som de ikke er skyldige (eller ikke burde bli funnet skyldige) i har en rett til privatliv. Det er ingen offentlig helsegevinst i å identifisere slike individer i media, om tidligere partnere må bli informert for offentlige helsemessige formål, bør etiske og konfidensielle partner-varslings protokoller være fulgt.