INNLEGG TIL SYSE-UTVALGETS HØRINGSMØTE.
Jeg heter Louis, er 39 år og HIV-positiv.
Jeg er, av en person, anmeldt for brudd på § 155:
«Den som med skjellig grunn til å tro
at han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, forsettlig eller
uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet»
Jeg har, av en annen, opplevd å bli truet med anmeldelse.
De to kjenner hverandre ikke. Det de har til felles er at
begge har hatt et nært følelsesmessig og seksuelt forhold til meg.
Begge var kjent med at jeg var smittefarlig.
Begge uttrykte at det var DERES EGET ANSVAR som voksne og
selvstendige mennesker å velge meg som sexpartner.
Da jeg senere ikke lenger ønsket å fortsette, hverken det
følelsesmessige eller seksuelle forholdet, skjøv begge dette ansvaret over PÅ
MEG, med «loven i hånden».
Forholdene som ikke lenger fortsatte, førte til trusler om
anmeldelse og etter hvert til en anmeldelse av den ene.
I DAG vet jeg at utformingen av lovteksten i § 155 og
rettsystemets tolkning av den, betyr at ansvaret ER mitt. BARE MITT!
Loven er en såkalt allmennpreventiv lov. I hvert tilfelle
hvor et individ går til anmeldelse av en HIV-positiv, så er det for;
"...forbrytelse mot samfunnet". Den fornærmedes egne valg, ansvar og
handlinger er underordnet.
Det fratar de "fornærmede" incentivene for å
vurdere kritisk sin egen rolle og ansvar før de eventuelt anmelder eller truer
med det.
Det er politi som etterforsker og påtalemyndighet som avgjør
om saken henlegges eller tiltales. Man kan argumentere at urimelige anmeldelser
vil henlegges og «filtreres» vekk fra rettsystemet, men bare de som har opplevd
det vet hvor altoppslukende og knusende for livet en slik opplevelse kan være.
Det har vært umulig for meg å få svar på hvor mange anmeldelser for brudd
på § 155 som er henlagt i forhold til tiltalt. Verken Påtalemyndigheten i Oslo
Politidistrikt eller Riksadvokatens kontor har lyktes i å skaffe meg en
oversikt over dette, men jeg vet at jeg ikke er alene.
De fleste forstår at skamfølelsen over å bli anmeldt eller
truet med å bli anmeldt er nok til å velge en anonym tilværelse.
I ulike diskusjonsforumer for HIV-positive har jeg sett andre
fortelle lignende historier. En mann skriver:
«Jeg har vært i et forhold som nå er slutt med en fyr som har
HIV. Jeg har ikke HIV selv. Jeg ble testet regelmessig og vi brukte alltid
kondom.
Vi hadde et delvis åpent forhold. Jeg sa aldri ifra til de jeg
hadde sex med at min kjæreste hadde HIV. Jeg følte at siden jeg hadde testet
meg og var negativ så hadde det ingenting
med vedkommende å gjøre. Det var rett og slett mellom meg og kjæresten og ingen
andre. Jeg tok heller ingen sjanser med de andre og kjørte alltid
"safe".
Det jeg lurer på er om det var feil å ikke si noe? En av guttene
fant ut at eksen har HIV og er nå flyforbanna og godtar ikke at jeg er negativ
og mener jeg har utsatt han for smittefare. Han truer meg til og med med
advokat. Jeg mener at det hadde ingenting med han å gjøre og jeg ikke har gjort
noe feil. Jeg kan tross alt ikke smitte noen med noe jeg selv ikke har.
Skulle jeg har sagt ifra eller gjorde jeg rett i å holde det for
meg selv?».
I følge § 155 har alle som nylig har hatt sex med en kjent HIV-positiv «...skjellig grunn til å tro at han er smitteførende». Det finnes nemlig ikke 100 % sikker sex.
Vi er kanskje usynlige som gruppe, men vi trenger å bli
hørt.
Med bakgrunn i mine egne erfaringer har jeg fått føle på
kroppen hvilken enorm personlig belastning det er å leve med denne
"trusselen" hengende over seg. Bare fordi jeg er HIV-positiv.
Jeg har i ettertid forsøkt å leve med en HIV-negativ
partner. Vi gikk til felles veiledning hos lege og spesialist, for å være på
den ”sikre siden”. Vi fulgte de rådene vi fikk om beskyttelse og ansvar, slik
helsesektoren anbefaler ”sikrere sex” og et seksualliv på den HIV-negatives
premisser. Likevel gjorde jeg meg ukentlig til kriminell etter rettsystemets
strenge tolkning av loven, hvor selv ikke ”sikrere sex” (slik begrepet oftest
er definert i informasjonsmateriale) fritar for straffeansvar.
Jeg er derfor prisgitt at mine partnere, tidligere og
fremtidige, aldri forandrer sin personlige oppfatning om delt ansvar for vår
seksuelle praksis sammen. Skulle det likevel skje, kan det bety nye runder for
meg med anmeldelser eller trusler om det.
Dette gjør at jeg ikke lenger klarer å leve fullt ut med den
tilliten jeg burde ha til mine partnere. I stedet er jeg alltid engstelig og
mistenksom mot mennesker som egentlig bare vil meg godt.
Til å leve i et fritt og opplyst land, er dette en uverdig
livssituasjon.
Det er politikernes oppgave å bestemme lovene. Det må finnes
en bedre måte å beskytte samfunnet på, enn å gjøre alle HIV-positive med et
sexliv til potensielle kriminelle?
Vær så snill. Hjelp oss til et mer verdig liv.
No comments:
Post a Comment