Kronikken: Kriminalisering av HIV-positive, "sikrere sex" og informasjonsplikt?

Etter å ha fulgt ulike innlegg og diskusjoner om kriminaliseringen av hiv-positive, ønsker jeg å bidra til å både klarlegge og problematisere dette for Gaysir leserne. Temaet er nemlig mer komplisert enn hva som ofte kommer frem her.

De fleste hiv-positive og negative vil nok si seg enige i at som samfunn har vi behov for å beskytte oss mot en så allmennfarlig sykdom som hiv (selv om sykdommen er mindre somatisk farlig i dag ved vellykket medisinering, enn tidligere). Psykososialt er det dessverre mange som opplever at det ikke har blitt mye enklere å leve med den.

En slik beskyttelse hviler i hovedsak på: 1. enkeltmenneskers evne til å beskytte seg selv, 2. den allmenne oppfatningen av moral/etikk hos de hiv-positive (at de tar ansvar for å ikke spre sykdommen videre ved å informere om statusen og/eller beskytte sine sexpartnere) og 3. lovene slik de er vedtatt av politikerne og rettsapparatets tolkninger og anvendelse i straffesaker.

Alle tre formene for beskyttelse er viktige og nødvendige. Ofte handler diskusjonen om vektleggingen mellom dem. Jeg skal konsentrere meg om den siste.

Siden moral/etikk er subjektive størrelser med få sanksjonsmuligheter er det utenkelig for meg at ikke samfunnet skal ha et lovverk til bruk i saker der hiv-positive med overlegg smitter andre. Lovene vil også virke normerende for hva vi som samfunn opplever som rett moral/etikk. Således spiller de en viktig oppdragene rolle. Det er også her det begynner å bli komplisert.

Gjeldene §155 (hiv-paragrafen) lyder:

«Den som med skjellig grunn til å tro han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, forsettlig eller uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet, straffes med fengsel inntil 6 år ved forsettlig overtredelse og med fengsel inntil 3 år ved uaktsom overtredelse.» I tillegg kommer betydelige summer i oppreisning til den fornærmede.

Loven er en allmennpreventiv lov. I hvert tilfelle hvor en person går til anmeldelse av en annen for brudd på den, så er det «...for forbrytelse mot samfunnet.» Man trenger altså ikke å ha smittet noen for å bli fengslet i Norge. Det holder å ha utsatt noen for smittefare. Av de 20-talls dommene som finnes så langt, gjelder noen av dem nettopp slike forhold.

Om man bør benytte en så streng lov i hiv-smitte spørsmålet er ikke mitt anliggende i denne kronikken. Argumentene for og imot spenner i fra at den kunne vært ytterligere skjerpet (ble sist skjerpet inn i på 90-tallet) til total avvikling. Uansett hvilken «leir» man tilhører, hersker det et stort paradoks rundt loven som oppdragende og veiledende for hiv-positives atferd.

Senest i Rolf Angeltvedt (leder for Helseutvalget) sin kronikk her på Gaysir, 1.12.11, blir det farlig. I beste velmenende skriver han at hiv-positive ikke har informasjonplikt ovenfor sexpartnere. Dette synet deles av andre også innen helsesektoren. Personlig er jeg blitt informert om dette hele veien i mitt møte med et ellers så fantastisk hiv-spesialisert helsepersonale.

I en dom fra høyesterett fra 2006 (den eneste av sitt slag?) konkluderer derimot retten med at det eksisterer en informasjonsplikt selv om man praktiserer sikrere sex (http://hivnorge.no/id/248.0 og hivnorge.no/asset/469/1/469_1.pdf). Det finnes altså presedens fra høyesterett på at vi har en juridisk informasjonsplikt.

Videre skriver han at: «Praktiserer du i tillegg sikrere sex vil du slippe mange bekymringer for din egen og andres helse. Hivpositive som bruker kondom vil også unngå eventuelle straffereaksjoner fra myndighetene...». Dette er i og for deg ikke feil, men upresist. Hva er «sikrere sex» og hva menes med kondombruk?

Begrepet «sikrere sex» indikerer at ingen sex kan regnes som 100 % sikker. Ofte blir begrepet beskrevet som bruk av kondom ved analt og vaginalt samleie, men ikke ved oralsex. Forutsettningen er at det ikke forekommer sædkontakt eller forsats fra penis til den hiv-positive. Det anbefales ofte at man bruker kondom også ved oralsex, men det er normalt ikke definert som en del av begrepet «sikrere sex».

Lege Frank O. Pettersen ved infeksjonsmedisinsk avdeling på Ullevål sykehus svarer slik til «Anna» om «sikrere sex»:

«Smitteoverføring fra hivpositiv mann til hivnegativ mann eller kvinne som utfører munnsex regnes som såkalt sikrere sex så lenge den som suger, ikke får sæd i munnen.» (http://hivnorge.no/id/496.0)

Dr. Haakon Aars svarer i et leserinnlegg:

«Det er jo mye sex man kan ha som defineres som «sikrere sex» i forhold til smitte. Som for eksempel gjensidig onani. Også suging, så sant man ikke får utløsning i partnerens munn.» (http://hivnorge.no/id/945.0)

Begge legene tar videre forbehold om at oralsex ikke er uten smittefare under gitte forutsetninger, men ingen omtaler kondom ved oralsex som en del av «sikrere sex» begrepet. Dette har også vært den gjengse informasjonen jeg selv har mottatt av helsepersonalet. Hiv-Norge bekrefter sågar i brosjyren «Hiv og straffeloven i de nordiske land» at praktisering av sikrere sex utelukker straff ifølge straffeloven, samt at det ikke er en juridisk plikt å opplyse om sin hivstatus til sexpartnere.

I kontrast til dette står dommen fra Lagmannsretten, februar 2010, hvor det blir slått fast at en hivpositiv som har oralsex med en annen uten kondom, kan dømmes for brudd på §155. (http://hivnorge.no/id/710.0)

Advokat Brynjar Meling uttalte i et intervju:

« Jeg kan ikke se annet enn at paragraf 155 i realiteten innebærer et sexforbud for mennesker som er smittet av hiv...»

videre sier han:

«...Vi tenker oss et hypotetisk tilfelle der en hivpositiv har smittet kjæresten sin. For å unngå å bli tiltalt, anmelder vedkommende sin forrige kjæreste for å utsatt ham for hivsmitte. Til tross for at det sannsynliggjøres at han har visst om kjærestens hivstatus og brukt denne til å presse henne til å bli værende i et forhold hun ønsker seg ut av, blir hun tiltalt og dømt.”

På spørsmål om dette er et realistisk eksempel på at loven også kan bli brukt til å rette falske anklager mot hivpositive eller presse en hivpositiv til å holde seg "på plass" i et destruktivt forhold, svarer Meling et enkelt, men klart "ja.» (http://hivnorge.no/id/509.0)

Så hvor står vi da, som hiv-positive? I spenningsfeltet mellom velmenende organisasjoner og helsearbeidere og rettssystemets konservative tolkning av loven? Som nydiagnostiserte blir vi ikke møtt av jurister som forklarer de rettslige konsekvensene av å være hiv-positiv. Som tiltalte blir vi ikke fritatt straffeansvar, selv om vi handlet i god tro. Politikerne har så langt unnlatt å adressere behovet for klarere definisjoner (selv med de reviderte straffelovene §237 og §238 forblir disse spørsmålene ubesvarte og overlatt til rettslig skjønn).

Det beste håpet for en tydeligere avklaring ligger nå hos det politikernedsatte Syse-utvalget, som frem til oktober 2012 skal utrede kriminaliseringsspørsmålet rundt hiv-positive. Er det lov å håpe på klarere rettningslinjer?

Kilder:

www.hivnorge.no

www.gaysir.no

Louis Gay (uttales /loi:/ /gi:/)

Hiv-positiv



PS. Hiv-Norge er av de få organisasjonene som vurderer og analyserer rettskraftige hiv-dommer og legger de ut på nettstedet sitt.

No comments:

Post a Comment