EN HIV-PARAGRAF MOT SIN HENSIKT
Overlege Bente Bergersen ved OUS fortalte til NRK (27.2.12) at 80 % av HIV-pasientgruppa i Norge går på medisiner. Over 90 % av disse har lite eller ikke bevisbart virus i blodet og er veldig lite smittsomme.
Forskning som “the Swiss statment” fra 2008, konkluderte med at: HIV-positive på vellykket behandling i 6 måneder og som ikke har andre infeksjoner, ikke bør regnes som smittsomme. Da må det være rimelig å anta at flertallet av HIV-positive som kjenner sin status i Norge, i dag, ikke er de som sprer HIV!
På konferansen ”HIV in Europe”, tidligere i år, ble det konkludert med at for sen diagnostisering er en av de viktigste årsakene til at tallene på nysmitte øker i hele Europa, inkludert Norge, og at om man får kontroll over mørketallene vil mye være vunnet.
Formuleringen og tolkningen av loven per i dag, gir dårlige incentiver for hyppigere HIV-testing blant mennesker som lever med risikoatferd for smitte. Å ikke vite om egen HIV-status gir lavere risiko for straffeforfølgelse. Heller ikke blant de som kjenner sin status allerede, gir tiltalepraksisen gode incentiver for åpenhet.
Å informere om HIV-status fritar ikke for straffeansvar. I ettertid er det lett å se at det er valget om åpenhet som har ført til den strafferettslige situasjonen jeg befinner meg i. Om jeg ikke hadde gjort min HIV-status kjent, ville altså den allerede smittede, ikke ta som en selvfølge at smitten kom fra meg og jeg ville unngått en straffesak.
Dette signalet til HIV-positive fremmer ikke smittereduserende adferd i noen deler av befolkningen.
Mennesker blir ikke født med riskoatferd for HIV-smitte. Det er vanskelig å forutse hvilke unge som kommer til å praktisere en slik risikoatferd, derfor bør best mulig kunnskap og holdninger til seksuell risiko gis til flest mulig på et tidlig stadium i livet.
Det er helsemyndighetene som på bakgrunn av nyeste forskning, til enhver tid, bør ha mandatet til å veilede befolkningen i smittevernsspørsmål. Et lovverk og en påtalemyndighet som opererer på tvers av disse anbefalingene skaper usikkerhet og undergraver helsemyndighetenes autoritet på området. I verste fall skremmer de mennesker med et seksualliv til å holde seg unna hyppigere testing og fortrenger det som ellers kunne vært ønskelig, at flere var åpen om sin HIV-status. Åpenhet gir mennesker bedre forutsetninger for å ta valg om å beskytte seg mot smitte.
I dag øker åpenhet sjansen for at seksualpartnere kan anmelde deg i ettertid, uten at du har smittet noen. F.eks. av sjalusi eller hevnmotiver.
Privatpersoner har ikke taushetsplikt og står fritt til å gi informasjon videre. Aksept ved å ha seksuell omgang med en åpen HIV-positiv har ikke betydning for spørsmålet om straffbarhet. Om jeg med bakgrunn i egen erfaring, skal gi råd til andre som er redde for å bli straffeforfulgt uten å ha faktisk smittet noen, er dessverre rådet: vær forsiktig med å informere andre om at du er HIV-positiv.
Louis Gay
Hiv-positiv og straffeforfulgt
No comments:
Post a Comment