Til felts mot straffeloven
Av Olav André Manum
Louis Gay (utt.: /loi:/ /gi:/) er 39 år gammel. Han har
testet positivt på en hivtest. Han er dessuten anmeldt for brudd på
straffelovens paragraf 155, altså loven som gjør det straffbart å smitte andre
mennesker med hiv eller utsette dem for slik smitte.
Saken er ferdig etterforsket, men statsadvokaten har ennå
ikke avgjord om det skal reises tiltale.
Gay er anmeldt av en tidligere kjæreste. Han insisterer på
at han informerte om smitterisikoen, selv om ekskjæresten senere benekter dette
i sin politiforklaring. Ekskjæresten mente imidlertid at ansvaret for å unngå
smitte måtte deles mellom de to som voksne mennesker, og at valget om å ha
frivillig sex med smittefarlige Louis var ekskjærestens alene.
--Det var under en episode med munnsex uten kondom – som jo
er definert som sikrere sex – at vi hadde et uhell og jeg begynte å blø. Da
ekskjæresten senere testet positiv, tok vi det begge for gitt at det var jeg
som var smittekilden, forteller Gay. Han er norsk som noen, men har et fransk
etternavn fordi bestefaren var fransk.
Det var først da ekskjæresten ønsket at de skulle gi
hverandre en ny sjanse, men Gay svarte nei at anmeldelsen for overtredelse av
straffelovens paragraf 155 kom på bordet.
--Jeg følte stor sorg over å ha skullet forvoldt at en annen
ble hivsmittet, sier Gay og legger til at anmeldelsen naturligvis bare la sten
til byrden. Det har ikke vært lett å leve med tanken på at han skal ha smittet
en annen, men heldigvis fikk Gay raskt tilgang til psykolog. Dette samt støtte
fra venner har hjulpet ham til å se saken i perspektiv og til å ta kampen opp
mot det han opplever som en urettferdig og unyttig lov. Han insisterer at denne
kampen er en hivpolitisk eller en rettspolitisk kamp, og at den ikke skal
knyttes til noen befolkningsgruppe.
En unyttig bestemmelse
--Loven er unyttig fordi den ikke oppfyller hensikten,
nemlig å beskytte samfunnet mot spredning av hiv, sier han. Han mener
bestemmelsen rammer individer uten å beskytte samfunnet nettopp fordi den
legger ansvaret for å hindre smitte spredning på den hivpositive alene. Det
hjelper ikke at en eventuell partner eller kjæreste er informert om hivstatus
og det hjelper ikke om de sier at de er med på å dele ansvaret. Loven slik den
har vært praktisert i Norge og i forhold til Louis Gay legger ansvaret på den
hivpositive alene.
Det fører til at det er bedre å ikke vite om egen hivstatus,
og det fører til at det er bedre å tie om hva man vet enn å informere om det.
Så lenge man ikke vet, kan man heller ikke gjøres ansvarlig og mange av
smittetilfellene skjer mens den hivpositive ikke er klar over egen status. Det
at loven praktiseres slik at ansvaret ligger kun hos den hivpositive, kan også
lett gjøre den enkelte hivpositive til offer for hevnlyst eller sinne fra
ekskjærester eller tidligere sexpartnere. Det finnes også eksempler på at
tilsvarende bestemmelser har vært brukt til å holde den hivpositive på plass i
et forhold han eller hun ønsker å bryte ut av.
--Politiet har sammenliknet HIV-viruset mitt med
ekskjæresten sitt. De er av forskjellige typer, altså at det ikke er jeg som
har smittet vedkommende. Allikevel kan jeg tiltales for å ha potensielt utsatt
en annen for smittefare, sier Gay.
Tar kampen opp
Knekken Gay fikk ved anmeldelsen og det at han følte seg
sviktet av mennesker som på forhånd hadde sagt at de ville stille opp, har han
bearbeidet gjennom å ta opp kampen mot bestemmelsen. Han har lest seg opp på
straffelovens hivbestemmelser, studert andre saker som har vært oppe i retten
og aksepterer at siden bestemmelsen brukes som den gjør, så må han kanskje i
fengsel.
Men Gay er også klar på at han ikke ønsker at saken hans
skal henlegges. Han ønsker å svare for seg i retten og han ønsker frifinnelse.
Han ønsker at en frifinnelse skal resultere i presedens, altså at denne dommen
og dens forutsetninger skal bli bestemmende for utfallet av lignende saker. En
henleggelse vil ikke gi Gay det han er ute etter, nemlig å bidra til å avsløre
hvor urettferdig og uhensiktsmessige disse bestemmelsene i straffeloven er.
--Det ligger mye god terapi i å kunne ta opp kampen, sier
Gay.
Paragrafen gjør hivpositive rettsløse
Gay understreker at de gangene han har vært til avhør hos
politiet så har han blitt skikkelig og korrekt behandlet. Likevel føler han seg
rettsløs. Det siste året har han hatt en ny kjæreste. Denne kjæresten er
hivnegativ. –Det har vært et utrolig strev å bygge opp den tilliten vi må ha
til hverandre som kjærester, sier han, -- ikke minst fordi jeg har erfaring med
at tillit og løfter kan brytes.
At de to har klart det, mener han, skyldes ikke minst at de
blant annet har blitt enige om å journalføre hos Gays fastlege at de begge er
klar over situasjonen og ansvaret som følger med. Konklusjonen til Gay er
likevel at loven slik den er, selv etter revisjonen og oppdelingene i
straffelovens paragrafer 237 og 238, underminerer og undergraver hans rett til
et stabilt forhold, et kjærlighetsliv og et seksualliv.
Fremdeles uklart
--For hva betyr revideringene i generelle ordelag om at dette
ikke skal gjelde i ekteskapslignende forhold, spør han. –Når er et forhold
ekteskapslignende, må folk ha bodd sammen under samme registrerte adresse i to
år, eller holder det at de bor sammen? Det sier loven ikke noe om.
--Og hva med at bruk av kondom skal frita for straff? Betyr
det at man må bruke kondom under oralsex? Og hva med rimming? Må man bruke
slikkelapp for at det skal vurderes som sikker sex? For meg er alle disse
spørsmålene like uklare som før, og de gjør ikke neødvendigvis seksuallivet som
hivpositiv enklere.
Gay understreker at han ikke er i mot at det å smitte andre
med forsett skal være straffbart. Han mener bare at andre av straffelovens
bestemmelser bør kunne brukes.
En ting er han sikker på: Hadde han vist hvilke erfaringer
han skulle gjøre seg som en hivpositiv som er åpen om sin status, privat, på
jobb og i offentligheten, så hadde han aldri sagt noe. Da hadde livet blitt
enklere. Nå er han imidlertid nødt til ¨stå løpet fullt ut, for bare slik kan
han kjempe mot en urettferdig og uhensiktsmessig bestemmelse i straffeloven.
Straffelovens bestemmelser om hiv beskytter ikke alene
samfunnet mot smitte, sier han. -- Vi trenger i mye større grad tydeligere
lover som også gjør partnere medansvarlig for egen beskyttelse og mer
informasjon til befolkningen, slik at kunnskapen øker og fordommene reduserers.
Det at flere oppdager diagnosen tidligere og eventuelt velger åpenhet, er den
beste beskyttelsen samfunnet kan skaffe seg.
No comments:
Post a Comment