Intervju med HivNorge 14.2.2012


Til felts mot straffeloven
Av Olav André Manum

Louis Gay (utt.: /loi:/ /gi:/) er 39 år gammel. Han har testet positivt på en hivtest. Han er dessuten anmeldt for brudd på straffelovens paragraf 155, altså loven som gjør det straffbart å smitte andre mennesker med hiv eller utsette dem for slik smitte.
Saken er ferdig etterforsket, men statsadvokaten har ennå ikke avgjord om det skal reises tiltale.
Gay er anmeldt av en tidligere kjæreste. Han insisterer på at han informerte om smitterisikoen, selv om ekskjæresten senere benekter dette i sin politiforklaring. Ekskjæresten mente imidlertid at ansvaret for å unngå smitte måtte deles mellom de to som voksne mennesker, og at valget om å ha frivillig sex med smittefarlige Louis var ekskjærestens alene.

--Det var under en episode med munnsex uten kondom – som jo er definert som sikrere sex – at vi hadde et uhell og jeg begynte å blø. Da ekskjæresten senere testet positiv, tok vi det begge for gitt at det var jeg som var smittekilden, forteller Gay. Han er norsk som noen, men har et fransk etternavn fordi bestefaren var fransk.
Det var først da ekskjæresten ønsket at de skulle gi hverandre en ny sjanse, men Gay svarte nei at anmeldelsen for overtredelse av straffelovens paragraf 155 kom på bordet.

--Jeg følte stor sorg over å ha skullet forvoldt at en annen ble hivsmittet, sier Gay og legger til at anmeldelsen naturligvis bare la sten til byrden. Det har ikke vært lett å leve med tanken på at han skal ha smittet en annen, men heldigvis fikk Gay raskt tilgang til psykolog. Dette samt støtte fra venner har hjulpet ham til å se saken i perspektiv og til å ta kampen opp mot det han opplever som en urettferdig og unyttig lov. Han insisterer at denne kampen er en hivpolitisk eller en rettspolitisk kamp, og at den ikke skal knyttes til noen befolkningsgruppe.
En unyttig bestemmelse

--Loven er unyttig fordi den ikke oppfyller hensikten, nemlig å beskytte samfunnet mot spredning av hiv, sier han. Han mener bestemmelsen rammer individer uten å beskytte samfunnet nettopp fordi den legger ansvaret for å hindre smitte spredning på den hivpositive alene. Det hjelper ikke at en eventuell partner eller kjæreste er informert om hivstatus og det hjelper ikke om de sier at de er med på å dele ansvaret. Loven slik den har vært praktisert i Norge og i forhold til Louis Gay legger ansvaret på den hivpositive alene.
Det fører til at det er bedre å ikke vite om egen hivstatus, og det fører til at det er bedre å tie om hva man vet enn å informere om det. Så lenge man ikke vet, kan man heller ikke gjøres ansvarlig og mange av smittetilfellene skjer mens den hivpositive ikke er klar over egen status. Det at loven praktiseres slik at ansvaret ligger kun hos den hivpositive, kan også lett gjøre den enkelte hivpositive til offer for hevnlyst eller sinne fra ekskjærester eller tidligere sexpartnere. Det finnes også eksempler på at tilsvarende bestemmelser har vært brukt til å holde den hivpositive på plass i et forhold han eller hun ønsker å bryte ut av.

--Politiet har sammenliknet HIV-viruset mitt med ekskjæresten sitt. De er av forskjellige typer, altså at det ikke er jeg som har smittet vedkommende. Allikevel kan jeg tiltales for å ha potensielt utsatt en annen for smittefare, sier Gay.
Tar kampen opp

Knekken Gay fikk ved anmeldelsen og det at han følte seg sviktet av mennesker som på forhånd hadde sagt at de ville stille opp, har han bearbeidet gjennom å ta opp kampen mot bestemmelsen. Han har lest seg opp på straffelovens hivbestemmelser, studert andre saker som har vært oppe i retten og aksepterer at siden bestemmelsen brukes som den gjør, så må han kanskje i fengsel.
Men Gay er også klar på at han ikke ønsker at saken hans skal henlegges. Han ønsker å svare for seg i retten og han ønsker frifinnelse. Han ønsker at en frifinnelse skal resultere i presedens, altså at denne dommen og dens forutsetninger skal bli bestemmende for utfallet av lignende saker. En henleggelse vil ikke gi Gay det han er ute etter, nemlig å bidra til å avsløre hvor urettferdig og uhensiktsmessige disse bestemmelsene i straffeloven er.

--Det ligger mye god terapi i å kunne ta opp kampen, sier Gay.
Paragrafen gjør hivpositive rettsløse

Gay understreker at de gangene han har vært til avhør hos politiet så har han blitt skikkelig og korrekt behandlet. Likevel føler han seg rettsløs. Det siste året har han hatt en ny kjæreste. Denne kjæresten er hivnegativ. –Det har vært et utrolig strev å bygge opp den tilliten vi må ha til hverandre som kjærester, sier han, -- ikke minst fordi jeg har erfaring med at tillit og løfter kan brytes.
At de to har klart det, mener han, skyldes ikke minst at de blant annet har blitt enige om å journalføre hos Gays fastlege at de begge er klar over situasjonen og ansvaret som følger med. Konklusjonen til Gay er likevel at loven slik den er, selv etter revisjonen og oppdelingene i straffelovens paragrafer 237 og 238, underminerer og undergraver hans rett til et stabilt forhold, et kjærlighetsliv og et seksualliv.

Fremdeles uklart
--For hva betyr revideringene i generelle ordelag om at dette ikke skal gjelde i ekteskapslignende forhold, spør han. –Når er et forhold ekteskapslignende, må folk ha bodd sammen under samme registrerte adresse i to år, eller holder det at de bor sammen? Det sier loven ikke noe om.

--Og hva med at bruk av kondom skal frita for straff? Betyr det at man må bruke kondom under oralsex? Og hva med rimming? Må man bruke slikkelapp for at det skal vurderes som sikker sex? For meg er alle disse spørsmålene like uklare som før, og de gjør ikke neødvendigvis seksuallivet som hivpositiv enklere.
Gay understreker at han ikke er i mot at det å smitte andre med forsett skal være straffbart. Han mener bare at andre av straffelovens bestemmelser bør kunne brukes.

En ting er han sikker på: Hadde han vist hvilke erfaringer han skulle gjøre seg som en hivpositiv som er åpen om sin status, privat, på jobb og i offentligheten, så hadde han aldri sagt noe. Da hadde livet blitt enklere. Nå er han imidlertid nødt til ¨stå løpet fullt ut, for bare slik kan han kjempe mot en urettferdig og uhensiktsmessig bestemmelse i straffeloven.
Straffelovens bestemmelser om hiv beskytter ikke alene samfunnet mot smitte, sier han. -- Vi trenger i mye større grad tydeligere lover som også gjør partnere medansvarlig for egen beskyttelse og mer informasjon til befolkningen, slik at kunnskapen øker og fordommene reduserers. Det at flere oppdager diagnosen tidligere og eventuelt velger åpenhet, er den beste beskyttelsen samfunnet kan skaffe seg.

No comments:

Post a Comment